Prekenknagger til åpenbaringstiden

Åpenbaringstiden er en tid hvor vi i Den norske kirke har et særlig fokus på misjon. I denne ressursen finner du kommentarer til prekentekster i åpenbaringstiden som kan gi hjelp til å forberede prekener med misjonale perspektiver.


  • Beskrivelse

    Tekster i åpenbaringstiden 2023

    Kristi åpenbaringsdag 8 januar:

    Jesaja 60, 1-5, Paulus' brev til Efeserne 3, 1-7, Matteus 2, 1-12.

    Andre søndag i åpenbaringstiden 15 januar:

    Jesaja 42, 1-6, Apostelgjerningene 18,24 - 19,7, Matteus 3, 13-17.

    Tredje søndag i åpenbaringstiden 22 januar:

    1 Mosebok 1, 26-31, Johannes åpenbaring 21, 1-6, Johannes 2, 1-11.

    Fjerde søndag i åpenbaringstiden 29 januar:

    Salme 146, 1-10, Rom 16, 25-27, Lukas 18, 35-43.

    Kyndelsmesse 2 februar:

    1 Samuelsbok 1, 21-28, 1 Johannes brev 1,1-4, Lukas 2, 22-40.

    Såmannssøndag 5 februar:

    Jesaja 55, 8-13, Hebreerbrevet 4, 12-13, Lukas 8, 4-15.

    Samefolkets dag 6 februar:

    1 Mosebok 2, 4b-25, Galaterbrevet 3, 26-29, Matteus 5, 13-16.

    Kristi forklarelsesdag 12 februar:

    5 Mosebok 18, 15-18, Johannes åpenbaring 1, 9-18, Matteus 17, 1-9.

     

  • Matteus 3, 13-17

    Prekenknagger til Matteus 3, 13-17.

    Introduksjon av teksten

    Prekenteksten, v. 13-17, handler om den store vekslingen mellom Johannes og Jesus. Den kulminerer med himmelrøsten i v 17 som samtidig er startskuddet for Jesu virke i det offentlige rommet. Jesus blir døpt som de andre, men hans dåp er allikevel helt annerledes. Annerledesheten antydes først «nedenfra» gjennom Johannes sin vegring mot å døpe Jesus og kommer deretter fullt til syne «ovenfra» gjennom duen (Ånden) og himmelrøsten.

    Teksten reiser et par vanskelige spørsmål: Er duen og røsten en visjon og audisjon som Jesus hadde (Markus), eller en «offentlig proklamasjon» (Matteus)? Kanskje skal vi forestille oss det slik som ved Paulus sin omvendelse: Folket oppfatter bare delvis det som skjer. Bare Jesus oppfatter det fullt ut.

    Dette har ikke vært viktig for evangelistene. Det viktige for dem er å få fram at Jesus er «Guds elskede Sønn», og at dåpen er en vigsling til hans gjerning.

    Hva ligger i at Jesu dåp må gjøres «for å oppfylle all rettferdighet»? Rettferdighet kan bety «Guds krav til menneskene», eller «Guds frelse». Kanskje klinger begge betydninger med? Gjennom Jesu dåp fullbyrdes Guds vilje, og med det legges grunnen til at løftene om frelse kan oppfylles.

    Kirkens misjon er å møte lengselen

    Hva søkte de, de som kom til Johannes? Jeg tror de søkte hellighet. Ordet er i slekt med helhet, jamfør engelsk: holy, whole. De ønsket å se livets hellighet/helhet og de ønsket selv å leve hellige/hele liv. De lette etter en vei til å overvinne de destruktive mønstrene i livene deres. I mitt arbeid som Areopagos prest ser jeg mange konturer av det samme i dag. Både i Kina, Hong Kong og her til lands spør både troende og ikke-troende etter en vei å gå som kan forvandle livene deres. En vei som kan hjelpe dem til å mestre uro, forvirring og kompliserte liv. Praksiser som kan rense deres sår, sette syndens makt ut av funksjon og styrke deres kapasitet til barmhjertighet, rettferdighet og et liv i samhørighet og balanse med naturen. Kirkens misjon er å møte denne lengselen.

    Dåpens vei

    Hvordan blir forvandling mulig? Fordi Jesus en dag står der blant pilegrimene som ber om dåp. Det må til, sier han, for å oppfylle rettferdigheten. Rettferdigheten oppfylles når mennesker gir seg inn under Guds vilje. Ved å stige ned i vannet sier Jesus ja til Guds vilje og viser samtidig sin dype solidaritet med alle mennesker i en verden preget av synd. Ja, mer enn å vise solidaritet tar Jesus all menneskelig skyld på sine skuldre og bærer den ned i Jordans dyp. Fra det øyeblikket er vannet og Jesus forent på en slik måte at vi kan tro at vår egen dåp er en handling som har gjort oss rene innfor Gud, med alt vi kommer til kort med, og startet oppstandelsens liv i oss.

    Å motta dåpen er en ydmykende handling. Vi bøyer oss inn under Guds vilje og handling. Å gå dåpens vei er for oss som for Jesus å erfare begravelsen av det gamle mennesket. Det er smertefullt å begrave noe kjent, men bare slik kan den renselen finne sted som lar det nye mennesket stige fram.

    Ånden og himmelrøsten

    gen han trår inn I den tunge nedstigningen får Jesus høre Guds røst fra himmelen, som forsikret ham: ”Du er elsket». I det han stiger opp av vannet, deler himmelen seg og Ånden kommer ned over ham som en due. Se for deg det bildet. Den Hellige Ånd er arkitekten som svevde over vannene da Gud skapte verden. Nå kommer han til syne som den nye skapelsens arkitekt i det Jesus stiger opp av vannet. Bildet forteller at i og med Jesu oppstandelse, er det opprettet en ny tingenes tilstand. Ut av dette skal det komme en ny jord. Samtidig peker duen over vannet mot døpefonten. Johannes døpte med vann. Jesus skal døpe med vann og Ånd.

    De to kristne fortellingene

    Dagens prekentekst forteller oss at Jesus trer inn i det offentlige rommet med et oppdrag som har to sider: Han skal ta bort verdens synd og han skal gi verden den Hellige Ånd. Her i vest har vi fått en kristen fortelling som er mest opptatt av det første. Evangeliets kjerne uttrykkes med ord som soning, rettferdiggjørelse og tilgivelse. Det henger sammen med den viktige rollen Paulus spiller i vår tradisjon.

    Østkirken har en kristen fortelling som er mest opptatt av Åndens forvandling. Her uttrykkes evangeliets kjerne med ord som udødelighet, uforgjengelighet og guddommeliggjørelse. Det henger sammen med den viktige rollen Johannesevangeliet spiller i denne tradisjonen. Dagens prekentekst viser oss at disse to sidene henger tett sammen. Uten Den Hellige Ånd kan ikke den nye skapelsen fullendes. Ved å bære bort synden og sende Ånden heler Jesus menneskenaturen, og gjennom det hele skaperverket.

    Midt i samfunnet står kirken som et særlig helligsted, fylt på hemmelighetsfullt vis av Guds nærvær, gjennom ordet og sakramentene, sangen, bønnene og fellesskapet. I den har himmelriket fått en utpost i vår splittede og urolige verden. Her kan vi hente næring ved å høre himmelrøsten som ord talt over vår egen dåp: «Dere er mine barn. Dere er elsket». Samtidig mottar vi her vårt eget oppdrag: Å være Jesu kropp i verden: «Gå og velsign alt som lever. Skap fred, sett fri, gjør hel».

    Tore Laugerud 

  • Johannes 2, 1-11

    Prekenknagger til Johannes 2, 1-11

    • Misjon blir i Johannesevangeliet forstått som sendelse. Faderen sender Sønnen (3,16). Etter oppstandelsen sender Jesu sine disipler (20,21). De sendes ut for å delta i Guds handlinger i verden. Målet er at alle skal komme til tro, og ved troen på Han skal ha liv (1,7+9; 12,32, 20,31).  «Den norske kirke er en del av den verdensvide kirken som Den treenige Gud har sendt for å delta i Guds handlinger i verden» (Kirkemøtet i 2021).
    • Disiplene hadde så vidt startet på deres første skritt på troens vei. «Kom og se», hadde Jesus utfordret dem (1,39). Gjennom bryllupsfesten i Kana gis disiplene den første åpenbaring om hvem Jesus er, hans gjerning og hvordan Jesus virker i verden; grunnleggende lærdom for en kirke sendt ut som deltakere i Guds misjon.
    • Det første tegn Jesus gjorde. Johannes kaller Jesus gjerninger for tegn, han forteller om syv  av dem  (4:46-54;  5:1-15 ;  6:5-14 ;  6:16-21;  9:1-7 ; 1:1-45). Et tegn (semeion) er en peker, noe som viser til noe utenfor seg selv. Det er ikke underet som er viktig, men hvem som gjorde dette. Det er tegnet. Tegn, skilt og symboler  (særlig i andre kulturer, men også i kirken) kan være vanskelige å forstå hvis vi ikke har lært oss dem.  Tegnet viser Jesus herlighet, dvs. hans guddommelighet og fullkommenhet. Disiplene så det og trodde.
    • Glede og overflod. Det første Jesus gjør er å forvandle vann til vin. Hele 600 liter vin– av fineste kvalitet. Vin kan forstås som et symbol på Den hellig ånd og et åndelig liv.  Mengden av vin, «fylt til randen»,  talen om den gode vin (v.10), det at det skjer i et bryllup – for en jøde en virkelig gledesfest, kan forstås som en peker mot det fullkomne Guds rike og den store gledesfesten.-«Da Gud gjør alle ting nye». Disiplene fikk en glimt, en forsmak av Guds rike. 
    • Hva skal til for at mennesker i dag skal se Guds herlighet? Det er flere ting, men teksten peker på to elementer. For det første, at noen ber og for det andre, at noen gjør Guds vilje. Når disse to grunnleggende elementene i misjon er til stede kan Guds herlighet bryte igjennom, og mennesker kan komme til tro. Handlingen til Maria og tjenerene er nøkler. Maria ber med en enkel beskrivelse av situasjonen, «de har ikke mer vin». Dette er den første bønnen til Jesus vi leser om. Modell for bønn: Å legge situasjonen, utfordringen i Jesu hender, i tilitt til han. Uten å manipulere eller diktere hva han skal gjøre. Maria utløser og skaper et frirom for Jesus til handle. Tjenerene fikk beskjed å «fylle karene med vann». De hadde sikkert mye annet å tenke på. En stor jobb var det og. Men «Det gjorde de», sier teksten. Og da begynte det. I Jesu gjerning skjedde gjennom dem. 

    Knut Edvard Larsen

    Tekstkommentarer til Johannes 2, 1-11

    I denne søndagens tekster er det virkelig spennvidde. Vi leser først fra bibelens første blad, for så å slå opp på så ogsi bibelens siste blad (1.Mos.1,26-31 og Joh.Åp. 21, 1-6). Fra skapelsen til nyskapelsen, som skal skje en gang i fremtiden. Forandringspunktet, som evangelieteksten dreier seg om, handler om Jesus og det hans liv, død og oppstandelse har å si for vår tro som kristne. Gjennom ham er skaperkraften virksom i vår historie.

    Det er antakelig ikke tilfeldig at rammen rundt det første tegnet Jesus gjør er en bryllupsfeiring, feiring av samlivet mellom en kvinne og en mann. Her er Guds gode ordning med samlivet for et ektepar utgangpunkt for at skaperkraften får utfolde seg, livskreftene er virksomme, barn fødes, Guds skaperunder skjer igjen og igjen gjennom generasjonene.

    I denne settingen er det at Jesus velger å gjøre sitt første tegn. Et tegn som viser at han ikke bare er et vanlig menneske, men at han også er fullt ut Gud. Johannes evangeliet er unikt i å profilere så sterkt at Jesus er både sant menneske og sann Gud samtidig. Allerede i prologen er dette hovedtema (Joh 1, 14) og preger hele evangeliet.

    Selv om disse store linjene preger tekstene er det også mye i tekstene som drar Jesu tilstedeværelse konkret ned i vår hverdag. Vi er inne i kirkeårets første veksttid og vanlige mennesker inviteres inn til å spille en avgjørende rolle i det gudommelige tegnet den gang og nå i kirken og misjonens virke. Det er Guds misjon som er rammen for vårt og kirkens oppdrag.

    Til tekst og preken:

    En ganske alminnelig dag varsler en ny tid som akkurat i vår tekst manifesterer seg på en ny måte. Maria, Jesus sin mor, hadde en forventning til Jesus som ingen andre hadde. Det er hun som tar regien her og utfordrer Jesus til å gripe inn. I neste omgang snakker hun med tjenerne i bryllupet og forbereder dem på at Jesus vil gi dem noen instrukser. Det gode initiativet og de mange hjelperne som skaper rammen for Jesu første regn, gir oss et bilde av hvordan vi mennesker samvirker med Gud i hans misjon i verden. Dessuten kan vi legge merke til at han gjør bruk av det som er tilgjengelig for øyeblikket til å skape noe nytt. Han bruker renselseskarene, vann og folk – de ressursene som er tilgjengelige (et «Use Your Talent» perspektiv som går igjen i hele bibelen og ikke minst i Jesu undervisning av disiplene sine jfr. «brødunderet» – gå og se etter (hva dere har) Mk. 6, 38.

    Årsaken til Marias forventning

    Hva var det som gjorde at Maria var så overbevist om at Jesus ville gjøre noe akkurat her i dette bryllupet? For det første hadde Jesus begynt å samle de første disiplene, ifølge versene før prekenteksten var det nå fem disipler i Jesu’ følge. Døperen Johannes hadde allerede samlet mye folk med sin forkynnelse med fokus på omvendelse og dåp. Folk gikk så å si mann av huset for å høre ham. Johannes hadde igjen gitt fra seg et par av sine disipler og tydelig pekt på Jesus som…»Han som kommer etter meg».

    -          Natanael var siste disippel som hadde knyttet seg til flokken rundt Jesus (Andreas + en til av Johannes sine disipler, Simon Peter, Filip og Natanael var de andre) 2, 2. Første gang alle 12 disipler er nevnt i Johannes evangeliet er i  6, 67 (i forbindelse med Peters bekjennelse).

    Dessuten må vi ikke glemme at Maria selv var den som best kjente Jesus, rent menneskelig sett. Han var hennes sønn og hun hadde stått på for ham i likhet med hans søsken. Men samtidig var det noe mye mere som bygget opp hennes forventning til Jesus - hun «tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» husker vi fra Juleevangeliet (jfr. Luk. 2, 19 ). Vi kan dessuten kort nevne følgende hendelser:

    • Møte med engelen (ingenting er umulig for Gud) – Gud skal gi ham Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid…og videre:
    • Møte med Elisabeth (min Herres mor kommer til meg? …. Se videre Marias lovsang).
    • Ved fødselen (gjeternes fortelling Luk 2, 8-20/ De vise menn som kom for å hylle ham Mat. 2, 1-12 repr fra folkeslagene kommer for å tilbe)
    • Åtte dager gammel i tempelet
      • Simon (Luk. 2, 29-32) «…For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel.» + S sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjerte, komme for dagen.»
      • Anna, Fanuels datter – fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem
    • Flukten til Egypt pga motreaksjon på besøket av vismennene fra Østen.
    • Jesus som 12 år i tempelet. (Luk. 2, 41-52) «I min Fars hus»

    Alt dette og kanskje mere til var det som gjorde at Maria aksjonerte akkurat denne dagen, i dette bryllupet, i den situasjonen som oppstod.

    En krise som oppsto ble en mulighet

    Det var en krise som oppstod, familien hadde ansvaret for å legge til rette for mer enn nok av mat og ikke minst drikke i forbindelse med et bryllup på den tiden. Det ville være skikkelig flaut for familien om de gikk tom for drikke.

    I vers 3 og 4 har vi Marias henvendelse til Jesus og hans svar til henne. I utgangspunktet kan det høres ut som Jesus avviser henne, men hennes reaksjon viser at hun på ingen måte føler seg avvis. Snarere tvert imot går hun straks til tjenerne for å forberede dem på at Jesus vil gripe inn. Maria oppfattet situasjonen slik at hun skulle overlate alt til Jesus, så ville han gripe inn.

    Tegnet

    Her midt inn i vår historie, gjør Jesus sitt første tegn. Et tegn som viser at han er den frelser kongen som var lovet. Nå bryter Guds rike løs her på jorden, midt iblant oss – Gud er kommet nær, Gud er blitt menneske, nå settes Guds frelsesplan i gang. Det var dette gamle Simon i tempelet så, at han skulle være et lys til åpenbaring for hedningene og Israel – altså alle folk på jorden. Johannes evangeliet bruker ordet «tegn» semeion om underne Jesus gjorde (her og i Joh 4, 54 (helbreder sønnen til embetsmannen)/ 6, 14 (metter fem tusen)/ 9, 16 (helbreder en blind)/ 11, 47 (etter at Lasarus ble vekket fra døden)). Johannes framhever dermed det oppsiktsvekkende som skjer,  som viser Jesu sin makt og herlighet (jfr. Joh. 1, 14). Tegnet skaper tro og tillit til Jesus, at han er Guds sønn (vers 11).

    Vann til vin

    Selve tegnet var at vann ble til vin, en trenger ikke være en vinkjenner for å skjønne at det i seg selv er en umulighet at vann kan bli til vin fra det ene sekundet til det andre. Men for Gud er som kjent ingenting umulig. Det er ingen trylletriks eller trolldom ute å gå, men kort og godt et under. For Gud er ikke tid noe som begrenser han, for han var det ikke noen kunst å skape ekte god vin, gammel vin, den beste vinen den ansvarlige for bryllupet hadde smakt (vers 10). Nettopp dette siste understreker underet og tegnet til fulle. Tegnet viser med all tydelighet at Jesus ikke bare er et menneske, men Gud.

    Renselse

    At det var vann som ble til vin, var ikke tilfeldig. At det var renselses kar som ble fylt med vann var kanskje heller ikke tilfeldig (vers 6). Ved Jesu gjerning (når hans tid er inn jfr. Joh 13,1) skulle vin være tegnet på Jesu blod som renser oss for all urettferdighet (Mt 26, 28 og 1.Joh 1,7).

    Kontinuitet mellom GT og NT

    Israel folk ble noen steder i GT betegnet som en vinranke som ble plantet av Gud i Kanaans land. (Jfr. Salme 80, 9) I neste omgang bruker Jesus selv bilde om vintreet; at han er vintreet og vi er grenene (Joh 15, 5). Vi er satt til å bære frukt. Vi er alle skapt i Guds bilde. Alle mennesker hører Gud til og han har satt sin redningsplan i verk. Det begynte med at Gud ble menneske som oss og startet opp sitt virke som skulle forandre verdens historie i et før og et etter hans komme. Tegnet viser kontinuiteten mellom det som har vært og det som kommer. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, og døpt, podet inn på vintreet. I neste omgang er vi sendt for å bære frukt som varer. Vi går med det glade buskap for alt folket – til alle tider.

    Vi har oppdraget i samspill med oppdragsgiveren

    I dag er det vi som skal legge disse ordene på våre hjerter, slik at vi som Maria kan ha forventning om at Gud stadig vekk griper inn i ganske alminnelige menneskers historie og skaper noe nytt. Disiplene ble styrket i troen gjennom tegnet de så Jesus gjorde. På samme måte skal vi styrkes gjennom det vi deler med hverandre i våre fellesskap av hva Jesus gjør i våre liv. Vi har alle våre troshistorier med glimt av tegn Gud har gitt oss, noen gangen forandret han situasjonen for oss andre ganger er han med oss gjennom utfordringene eller vanskelige tider. Men erfaringen vi skal dele med hverandre er at «alt makter jeg i ham som gjør meg sterk», som Paulus skriver i Fil. 4, 13. Vi kan jo også ta med at dåps- og misjonsbefalingen ender med denne grunnleggende tryggheten som troen gir oss; der Jesus sier «…jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» Mt 28, 20.

    Skapt, døpt og sendt – denne sirkelen av gudommelig vitnesbyrd fra menneske munn til menneske munn er fra Jesu tid og til i dag uavbrutt gått verden rundt og tilbake til oss.

    Forslag til salmer:

    Generelt i Åpenbaringstiden: 101 Kristus er verdens lys og 104 I et skur ved Betlehem (Guds dyrebare ord)

    Til søndagen spesielt: 697 Der det nye livet lever og 678 Vi rekker våre hender frem

    Rolf Arne Tjøsteim

     

  • Lukas 18, 35-43

    Prekenknagger til Lukas 18, 35-43

    • Til forskjell fra andre evangelier, åpenbarte Lukas' Jesus sitt guddommelige kall til sitt folk i begynnelsen av sin offentlige tjeneste: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren." (Lukas 4:18–19) Resten av evangeliet, inkludert historien om Bartimeus, utfolder hvordan Jesus fullførte Guds misjon.
    • Guds misjon gjennom Jesus var helhetlig, fordi "blinde få synet igjen" i Jesu programmatiske utsagn i Luk 4:18-19 ikke bare skal forstås åndelig, som om han bare snakket om bedring fra åndelig blindhet. Historien om Bartimeus og den andre historien om blinde som blir helbredet i Luk 11:14-23 antyder at "blinde få synet igjen" også bør forstås bokstavelig.
    • Mennesker er helhetlige vesener. De fysiske, sosiale, mentale og åndelige behovene til mennesker er relatert til hverandre, f.eks. kronisk sykdom, tap av kjære eller ensomhet kan få oss til å tvile på Guds kjærlighet. I Bartimeus’ tilfelle førte gjenoppretting av hans fysiske syn til gjenoppretting av hans åndelige syn. Han så hvem Jesus var – Messias, barmhjertig og mektig. Han fulgte Jesus som sin disippel og ga ham ære.
    • Interessant å merke seg at da Jesus spurte Bartimeus "Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?", snakket Jesus til Bartimeus som en tjener snakket med sin herre. Sa ikke Jesus at han ikke kom til verden for å bli tjent, men for å tjene (Matt 20:28; Mark 10:45)?
    • Mens folk beordret Bartimeus til å være stille, ønsket Jesus å høre stemmen hans, se ansiktet hans og kjenne hans inderlig ønske. Jesus lot den stemmeløse Bartimeus tale for seg selv. J var imidlertid ikke en «ja-mann». Markusevangeliet viser at Jesus stilte det samme spørsmålet til Johannes og Jakob da de to brødrene kom til ham med et ønske, men Jesus nektet deres ønske, fordi de ikke visste hva de spurte om (Mark 10:38).
    • «Blinde få synet igjen» var et tegn på ankomsten av Guds rike, brakt av Jesus. Salmisten beskriver det som Guds trofaste handling til menneskene som setter sin lit til ham (Sal 146:7). Bartimeus’ tillit til Jesus ble uttrykt i hans tiggeri: "Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!" (Lukas 18:38, 39), og "Herre, la meg få synet igjen!" (Luk 18:41)

    Po Chu Grønvold

  • Matteus 17, 1-9

    Tekstkommentarer til Matteus 17, 1-9

    Tekstanalyse

    Fortellingen om forklarelsen på berget står i en helt bestemt sammenheng. Stoffet som innrammer teksten er tydelig disippelundervisning. Kap. 16, 13-20, med Peters bekjennelse og «kirkestedet», fører over til Jesu første lidelsesforutsigelse (16, 21-23), som igjen leder frem til ord om etterfølgelsens vilkår (16, 24-26), med et avsluttende utblikk mot Jesu gjenkomst i herlighet (16, 27-28). Dermed føres vi inn i kraftige kontraster: Den Messias som er kirkens grunn, blir det gjennom lidelse og død. Og han som slik er smertens mann, lar Gud – i et foregripende syn – fremstå for de tre nærmeste disipler i all sin blendende lysglans. Et vitnesbyrd om at den lidelse som varsles ikke skal bli det katastrofale punktum. Ellers er teksten kjennetegnet av at den er rik på motiver fra GT.

    Vers 1-3. Tidsangivelsen «seks dager senere» er trolig regnet fra Peters bekjennelse. For øvrig føres tankene her til det gammeltestamentlige «motstykke»: Moses, som tar med seg tre utvalgte, sammen med 70 av Israels eldste, opp på fjellet til møte med Gud under paktslutningen (2 Mos 24).

    Dersom vi tar utgangspunkt i Peters forslag om å bygge tre hytter, kan vi dessuten tolke omtalen av de seks dager inn i rammen av løvhyttefestens ukelange feiring. Eller de seks dager kan være tidsrommet mellom forsoningsdagen (10. tishri) og begynnelsen på løvhyttefesten (15. tishri).

    Det fjell som er omtalt, er ukjent for oss. Vi bare merker oss at fjellet enda en gang i den bibelske tradisjon fremheves som særlig sted for gudsåpenbaring.

    Når Jesus forvandles, dvs. forandrer skikkelse og utseende, er dette en avsløring av hans egentlige vesen. Beskrivelsen av Jesu forvandlig bærer trekk som er typiske for himmelske vesener (Dan 7,9f; 12,3; Åpb 1, 113ff). Det er altså et glimt inn i oppstandelsens virkelighet disiplene får oppleve, fullendelsens totale forvandling av alle ting.

    Moses og Elias er her vanligvis oppfattet som representanter for henholdsvis loven og profetene, som begge vitner om Jesus Messias. Elias ble bortrykket til himmelen (2 Kong 2,11), og dette eiendommelige trekk ved ham (en senere tradisjon sier at også Moses ble bortrykket), førte til at man ventet at han skulle spille en særlig rolle i endetiden, jfr. 16,14!

    Ellers viser denne opptreden av Moses og Elias at Jesus står i en frelseshistorisk forbindelse med den gamle pakt. Dessuten hadde både Moses og Elias oppnådd å tale med Gud (2 Mos 34,34; 5 Mos 34,10; 1 Kong 19). Nå er det Sønnen som taler med de to gudsmenn! Han opptrer i Faderens sted, fordi han eier «den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far» (Joh 1,14).

    Vers 4 Peters forslag er også et tegn på at episoden på fjellet har preg av endetidshendelse. Løvhyttefesten var forbundet med messianske forventninger, sml. Åpb 7,9ff. Peter vil tviholde på dette lykksalige øyeblikk, og skjønner ikke at han – foreløpig – bare unnes et glimt og ikke en evighet.

    Vers 5 er teksten teologiske høydepunkt. Skyen er kjent fra GT som tegn på Guds nærvær (2 Mos 24,15f). Himmelrøsten er en kombinasjon av tre viktige gammeltestamentlige steder: Sal 2,7, Jes 42,1 og 5 Mos 18,15.

    Her proklameres og konstateres det hvem Jesus er:

    • Han er gudsfolkets konge, Messias (Sal 2).
    • Han er Herrens lidende tjener (Jes 42).
    • Han er den endegyldige profet. «Hør ham!» (5 Mos 18).

    Disse sentrale tankelinjer er det som løper sammen i Jesu person.

    Vers 6-8. Matteus er den eneste av evangelistene som forteller om disiplenes reaksjon i tilbedelse og skrekk. Men Jesus berører dem og sier: «Reis dere, og frykt ikke!» Sml. Luk 24,38 og Apg 9,3ff.

    Alt er med ett «normalt» igjen. Nå ser de kun Jesus, deres Herre og Mester, som er underveis mot korset – og som har kalt dem til etterfølgelse.

    Vers 9 avslutter fortellingen i temmelig nøkterne ordelag. Enda en gang får disiplene «taleforbud» (9,30; 16.20) – men her med en tidsfrist knyttet til. Etter oppstandelsen er Jesu jordiske gjerning fullført, og da er det ikke lenger fare for misforståelser av hans Messias-kall.

    Budskap – sikte - særpreg

    Tekstens budskap ligger i dens kraftige Kristus-forkynnelse. Den Jesus som er underveis mot korset, omgitt av uforstand hos sine egne, er:

    • Det nye gudsfolks konge, Messias.
    • Smertenes mann, utsett til å bære verdens synd.
    • Den endegyldige profet, med Guds definitive budskap til menneskene.

    Tekstens sikte er å gi disiplene, og dermed menigheten til alle tider, et sterkt vitnesbyrd om Ham de har bundet sin tro til. Tekstens særpreg ligger i det foregripende glimt den gir av herligheten ved den oppstandne Kristus, og av den totalt nye tilstand som vil opprettes når Menneskesønnen kommer igjen.

    Mellom tekst og preken

    Fortellingen om forklarelsen på fjellet har fått en god og meningsfull plassering på Kristi forklarelsesdag, søndagen som avslutter åpenbaringstiden. Den lar Kristi storhet lyse frem, samtidig er den omrammet på en slik måte at linjene også peker mot fastetid og lidelse. Det er som «herlighetens Herre» (1 Kor 2,8) han går mot korset.

    Tildragelsen er ikke «oppdiktede sagn», nei, «vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet». Slik står det i 2 Pet 1,16-18, som gjør krav på å avspeile en personlig erindring. I sak er vi like nær den johanneiske forkynnelse av Kristi herlighet (doxa): «Vi så hans herlighet -« (Joh 1,14). Det er den troende menighet som her stiger frem med sin Kristus-bekjennelse.

    Hos Lukas fremgår det at forvandlingen skjer mens Jesus ber (9,29). Det er altså Gud selv som handler, og avslører med dette i et glimt at Jesus som smertenes mann på jorden samtidig er den himmelske Menneskesønn. Dette ansikt som skinte som solen, var det som senere skulle spyttes på. Den kjortel som ble hvit som lyset, var det skitne soldathender sidenhen skulle kaste lodd om - .

    Dette foregripende glimt, som varsler om oppstandelsens kraft og gjenkomstens herlighet, er et sterkt vitnesbyrd om Kristus: Han er Sønnen under Faderens velbehag. Han er oppfylleren. Dette fremhever også det trosstyrkende ved hendelsen: Midt inne i lidelsesveien, under erfaringen av etterfølgelsens barske vilkår, får disiplene et fortrøstningsfullt syn. Kristus skal - til sist – ikke bety jordisk katastrofe, men himmelsk kongemakt.

    Så når Kristus med velde kommer igjen, hva betyr hans berøring med all jorden, skal menigheten på ny få høre: «Reis dere, og frykt ikke»! Sml. Luk 21,28. Smertenes mann har gjort opp for oss. Og når våre øyne da åpnes igjen, skal vi se Kristus alene – men nå som den herliggjort.

    Hvis Peter skulle regne opp «stjernestunder» i sitt liv, ville opplevelsen på fjellet trolig rage blant de høyeste. Men igjen tråkket han uti det, med sitt spørsmål om å få være hyttebygger. Hans rørende geskjeftighet falmer. For Kristus fremstår her som Gud i den grad at nå er Han vår bolig, vårt ly, vårt vern. Og lykkestunden skulle heller ikke fryses fast til salig nytelse. Snart gikk veien ned fra fjellet – til mer tale om lidelse (17,12) og nye møter med ondskap (17,14ff). Den disippel som kan si «Ære være Gud i det høyeste», utfordres til også å legge sin røst til denne tone: «Ære være Gud i det dype»,

    Som menighet i dag har vi ingen garanti for å oppleve noe lignende av det disiplene erfarte på fjellet. Vi har tildragelsen bevitnet i Skriften, til styrke for vårt eget trosliv. Således er det noe velsignet praktisk og jordnært i himmelrøstens oppfordring om å akte på Jesu ord. Vi er henvist til å «holde» det (Joh 14,23), «bli» i det (Joh 15,7). Menigheten er ikke satt til å gå miraklenes vei, men Ordets vei. Himmelrøsten sa det med ettertrykk: «Hør ham»!

    Prekenskisse

    Tema: «Lys faller over Kristus».

    Innsteg: Karakteristikk av dagen som åpenbaringstidens avslutning. Alt Guds lys faller over Kristus. Hvem er han som slik fremstår i himmelsk glans?

    1. Han er Guds sønn. – I hans lidelse og død forsoner Gud verden med seg selv. Han er smertenes mann og himmelkonge i en uutgrunnelig enhet.
    2. Han er Oppfylleren.- (a) Mose nærvær bevitner: Loven er oppfylt i Kristus. (b) Elias nærvær sier: Alle profeters løfter har i Ham fått sitt ja og amen (2 Kor 1,20). Derfor: Hør ham!
    3. Han er menighetens eneste tilflukt. – Den troende menighet har «sett» så mye av Kristi velgjerninger at den istemmer: Han får vår tro og våre liv. Også når etterfølgelsen koster. Også når veien går fra høydene til dypet. Som Sønnen og Oppfylleren er han den unike. For tid og evighet blir det han – alene.

    Olav Skjevesland, biskop i Agder 1998-2012 og preses i bispemøtet 2006-2010, død 8. september 2019.

     

  • Relaterte ressurser


Spørsmål om denne ressursen? Ta kontakt med: