Trans: Synlig og usynlig

I rapporten presenteres enkeltmenneskers opplevelser av Den norske kirkes trygge og utrygge rom.

Bergsjø Aas avslutter rapporten med fire oppfordringer til Den norske kirke:

• til ledelsen
• til ansatte
• til menighetene
• til deg

Oppfordringene kan du lese i menypunktene under.

Den norske kirke har over tid hatt fokus på marginalisering. Det ser vi i hvordan kirken har fulgt opp Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som avdekket kirkens medvirkning i storsamfunnets strategi for å utrydde samisk kultur. Det samme ser vi i rapporten «Den norske kirke i møte med jødedom og jøder. En kritisk gjennomgang med vekt på historiske, teologiske og menneskerettslige perspektiver». Biskopene har også arbeidet grundig med hvordan kirken skal be om unnskyldning for behandlingen av homofile og lesbiske. Jeg oppfordrer kirkens ledelse til å fortsette arbeidet med kirkens møter med minoriteter, og med grupper og mennesker i utenforskap. 

Jeg vil berømme biskopene, ved preses Olav Fykse Tveit, for klokskap og tydelig tale om inkludering av transpersoner i kirka. 

Jeg oppfordrer til et strategisk arbeid for å skape trygge rom for transpersoner med tre hovedfokus: 

1. Samle erfaringer fra menigheter om hvordan de har klart å skape trygge rom for transpersoner (barn, ungdom, voksne, eldre).
2. Utfordre og bidra med ressurser til holdningsarbeid i kirken lokalt blant ansatte og frivillige i menighetene.
3. Kommunikasjonen utad. Vi ser av rapporten hvilken betydning det får når kirkens ledere uttaler seg.»

Både i det lokale arbeidet og i det eksterne er det nødvendig med teologisk arbeid og teologisk refleksjon. I denne rapporten kommer det fram erfaringer om å bli med møtt med ekskludering og en forventning om ikke å synes i menigheten. For at det skal skje en reell holdningsendring må det arbeides teologisk med temaet, ikke bare innen akademia og blant teologer, men vel så mye i menighetene. 

Dennne oppfordringen går til prester, diakoner, kateketer, trosopplærere, organister, ungdomsarbeidere, daglige ledere og alle andre ansatte i Den norske kirke. Jeg oppfordrer dere til å sette av tid til å grunne over hvor transpersoner kommer inn i det kristne kjernebudskapet. Det handler om hvordan Jesus forholdt seg til mennesker i utenforskap, og det igjen stiller spørsmålet om hvordan en menighet kan leve med at mange forskjellige mennesker hører til i fellesskapet. 

Vi ser i rapporten hvor viktig det er med tydelig ledelse. Mange ansatte er i en lederposisjon i kraft av sin stilling, og har en stemme som blir hørt. Med den kunnskapen du nå har, vil jeg oppfordre til å forkynne på en slik måte at skeive barn, unge, voksne og gamle føler seg trygge og hjemme i det kristne fellesskapet. 

Denne oppfordringen går til menighetene, og med det mener jeg alle frivillige, og spesielt dere som er valgt inn i menighetsråd, og alle som går på gudstjenester og er del av menighetens arbeid. Jeg vil oppfordre dere til samtale om hvem dere ønsker å være som menighet. Det er dere som sammen skaper menighetskultur. Hvis dere er en så trygg menighet at dere kan henge et regnbuesymbol i våpenhuset, oppfordrer jeg dere til å gjøre det. Hvis ikke, oppfordrer jeg dere til å jobbe med dialog i menigheten for å bli en tryggere menighet. 

Denne oppfordringen går til deg som enkeltperson, uansett hvem du er. Jeg oppfordrer deg til å være nysgjerrig på deg selv. Tenk gjennom om du er en trygg eller en utrygg person for transpersoner og andre skeive. Hvis du ønsker å være en trygg og synlig alliert, kan du være det ved å bruke regnbuearmbånd eller andre regnbuesymboler, og ved å flagge med regnbueflagg i juni måned. Deltakerne oppgir slike symboler som de viktigste tegnene på at du er en trygg alliert. Tenk også gjennom om det er sammenhenger hvor du kan ta ordet og si noe om det du har lært av å lese denne rapporten. Du er også en trygg alliert når du retter på andre som bruker feil kjønn og navn. Det kan være ubehagelig å rette på folk, men det er viktig for å lære oss som fellesskap å akseptere og inkludere. 

Hvis du er en person som kjenner på motstand i møte med dette temaet, og synes det er vanskelig med trans og regnbueflagg, og kanskje tenker at det er feil i forhold til Bibelen og kristen tro, vil jeg oppfordre deg til å utforske den motstanden og det ubehaget du kjenner. Ubehag trenger ikke være negativt: om du for eksempel kjenner ubehag når du ser en tigger, kan det handle om synliggjøringen av livets urettferdighet, at tiggeren blir en synliggjøring av verdens fattige, og kanskje handler ikke motstanden du kjenner om tiggeren, men om din egen maktesløshet. Å utforske ubehaget kan være personlig berikende. Det samme gjelder ubehaget eller motstanden som oppstår i møte med temaet trans, eller andre skeive temaer. I stedet for å la motstanden og ubehaget være en fasit, vil jeg oppfordre deg til å bruke det som en veiviser til å forstå mer av deg selv og andre – gjerne i samtale med noen som for deg er trygg nok til å være med på å utforske motstanden. 

Oppfordringen til enkeltpersoner er den aller viktigste, fordi kirken og samfunnet består av enkeltpersoner. Biskopene er enkeltpersoner, menighetsrådet består av enkeltpersoner, de ansatte og frivillige er alle enkeltpersoner. Kirken og menigheten består av enkeltpersoner som sammen skaper kirke og menighet. Transpersoner trenger synlige allierte, og det betyr noe hva du tenker, sier og gjør. 

Her kan du laste ned rapporten

• Rapport Synlig og usynlig Olavstipend Bergsjø Aas