Kirkeasyl

Kirkeasyl er et begrep på en praksis hvor kirkerommets spesielle status gir vern for vold og maktutøvelse for den som befinner seg i det. Praksisen oppstod etter at kristendommen kom til Norge, ved at forfulgte og fredløse kunne finne trygghet for en kort periode i kirken.

I 1993 oppstod de første kirkeasylene i Norge i moderne tid. Siden da har kirkeasylet dreid seg om mennesker uten lovlig oppholdsstatus i landet, som søker trygghet for å bli uttransportert av landet. Siden da har mange menigheter og kirker møtt mennesker som har bedt om kirkens hjelp og beskyttelse.

Bispemøtet kom med en prinsipputtalelse om kirkeasyl i 1993, og Mellomkirkelig råd vedtok i 1998 en veiledning til menighetene om kirkeasyl på bakgrunn av rapporten Kirkeasyl: Erfaringer, dilemmaer og veien videre (1998). Et utvalgt opprettet av Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, stod bak en betenkning om kirkeasyl som ble publisert i november 2014. Betenkningen er å forstå som et ressursdokument.

Utvalget har lagt til grunn at kirkeasyl er en ad hoc-situasjon som oppstår når ett eller flere mennesker kommer til en kirke og ber om beskyttelse og blir værende der. Kirkeasyl er en praksis med lang tradisjon i Norge og i verden, men er ikke en kirkelig ordning eller institusjon som Den norske kirke har regler eller retningslinjer for.

Betenkningen kan leses her.