4. Konkrete råd og mulige løsninger

Kirkebesøket begynner allerede før man drar hjemmefra. Det å på forhånd vite i hvor stor grad kirken er tilrettelagt, øker i seg selv tilgjengeligheten. Det handler om å kunne gjøre både adkomst til og bruk av kirken så forutsigbar som mulig. Jo mer besøkeren vet om tilgjengeligheten før besøket, jo mer selvstendig kan vedkommende fungere i bruken av kirken.

Det handler også om å bevisstgjøre staben på hvordan de skal møte den enkelte. Det gir trygghet for de som har spesielle behov å vite at de ansatte har relevant kompetanse.

Forberedelsen til kirkebesøket bør starte via menighetens egen nettside. Nettsiden skal være universelt utformet. Det innebærer konkrete krav til skriftstørrelse, kontrast og lignende, men minst like viktig er det at sidens innhold har en tydelig oppbygning., men definerte overskrifter og logisk rekkefølge på elementene.

Her finner du gode eksempler på hvordan dette kan løses: Hvordan beskrive tilgjengeligheten av kirken? - Ressursbanken, Den norske kirke

Uteområdet bør være enkelt og oversiktlig utformet slik at man lett kan orientere seg, uansett lysforhold og vær. Ledende linjer i terrenget, som for eksempel sammenhengende kantsteiner mellom gressplen og gangsti, er viktig. Det samme er en generelt god belysning både på parkeringsplassen, langs gangstiene og ved kirkens innganger.

Trapper og dører ved inngangene bør markeres, gjerne med ekstra belysning, markering i terrenget før eller på trappen. Lett lesbare skilt som indikerer inngangene, er også viktig. Uteområdet nær inngangen bør ha allergivennlige planter slik at det er minst mulig pollen i luften. Hvis man på sommerstid unngår å klippe plenen rett før et arrangement, bidrar man også til å gjøre luften lettere å puste i.

Uteområdet, spesielt veien mellom parkeringsplassen og kirkedøren, bør ha så fast og jevn overflate som mulig slik at man lett kan komme frem. Fra et antikvarisk ståsted vil det alltid være et mål å etablere en overflate som det er tradisjon for eller som harmonerer med den som allerede er der.

I byer har det vært relativt vanlig med brostein, mens det rundt bygdekirkene har vært mer vanlig med gressbakke. Alle steder har det vært brukt hardpakket grus. Det finnes for eksempel flatskårne brosteiner som opprettholder brosteinskarakteren samtidig som den gjør det behagelig for rullestoler, vogner og rullatorer. Gressmatter kan forsterkes slik at de blir faste å kjøre på. Hovedmålet er et dekke med tilstrekkelig fasthet, som er tilpasset stedets karakter.

Godt vedlikehold av uteområdet, som fjerning av løv om høsten, og snørydding om vinteren, er viktig for fremkommeligheten.

Bevegelseshemmede har behov for å kunne parkere i nærheten av inngangen til kirken. En reservert parkeringsplass, helst på 4,5 x 6 meter, må være merket og kun brukes til sitt formål. Det må være enkelt å komme seg fra bilen til kirken. Hvis en rullestolbruker ikke kjører bil selv, bør det være mulig for bilen som vedkommende ankommer i å kjøre nært inntil inngangen.

Hovedregelen er at alle, uansett funksjonsutfordringer, skal komme inn i kirken gjennom samme inngang. I de fleste tilfeller betyr dette kirkens hovedinngang i vest.

Kirker er tradisjonelt plassert på høyder for å synes i landskapet, og nesten alle har en trapp. En av trappens praktiske funksjoner er å holde inngangspartiet adskilt fra bakkenivået for å beskytte mot vann, regn og snø, mens trappens estetiske og arkitektoniske funksjon kan være å understreke kirken som en synlig og høyreist bygning.

Hvis trappen er lav, er det naturlig å forsøke å heve terrenget, eller legge en rampe opp til inngangsnivået. Er trappen så høy at det ikke lar seg gjøre, vil løsningen ofte bli å etablere en trinnfri inngang et annet sted på bygget. Er det ikke mulig å komme inn samme hoveddør fra utsiden, er det nest beste i alle fall å komme inn i kirkerommet gjennom samme dør. I så fall må noen komme inn i våpenhuset gjennom en sidedør, dit rampen eller heisen leder. I noen tilfeller blir løsningen med «sidedøren» så god at den blir en likeordnet inngang. Poenget med universell utforming er mest mulig likhet uten spesialløsninger.

Det er også prinsipielt mulig å gjøre om en sidedør til hovedinngang. Mange kirker har allerede hovedinngangen på siden av kirken og ikke i tårnfoten. Videre handler dette om regien på det som skjer. Ved for eksempel et bryllup eller en begravelse er det fullt mulig at alle bruker samme sideinngang, hvis man ikke har lik mulighet for inngang i hoveddøren.

Dører som skal benyttes av noen med en funksjonsnedsettelse må også kunne åpnes med begrenset armkraft, sittende i en rullestol. Dette betyr i praksis at døren må være utstyrt med en døråpner som er lett og enkel å bruke.

Hevet terreng

I tilfeller der trappen er relativt lav, kan det å heve terrenget for å få trinnfri inngang være en enkel løsning. Dette gjøres ved enten å fylle opp slik at trappen dekkes med masse eller at trappen også fjernes helt.

Høydeforskjellen som trappen forserer, er imidlertid nesten alltid det som gjør at fukt holdes borte fra inngangspartiet. For å sørge for at vann og snø ikke får direkte kontakt med bygningen og skaper fukt- og råteproblemer, er det viktig å etablere avrenning mellom kirkeveggen og forhøyningen. Derfor må det lages en overgang mellom det hevede terrenget og inngangen slik at det ikke er direkte kontakt mellom vegg og oppfylt masse.

Terrenghevingen utenfor døren må være så stor at den tillater en god bevegelsesradius, og avrenningen må være merket eller sikret slik at ingen snubler i den.

Store og tunge dører bør utstyres med en elektrisk døråpner som kan betjenes fra rullestolen.

Selv om hovedprinsippet er at alle skal komme inn kirkens hovedinngang, vil det på kirker med høye trapper og smale innganger ofte være vanskelig å imøtekomme dette. Rampen blir lett veldig lang og krevende å forsere, og i tillegg estetisk inngripende. I tilfeller hvor arkitekturen hindrer en løsning ved hovedinngangen, vil det være et godt alternativ å bygge rampe ved en sideinngang. Det beste er om denne fører inn i våpenhuset, og dermed nær hovedinngangen til selve kirkerommet. Uansett er det viktig at inngangene blir tydelig merket, gjerne i form av god belysning, ledende elementer og enkel informasjon.

Når forskjellene mellom marknivå og gulvnivå er store, vil rampene kunne bli uforholdsmessig lange. Dermed vil de kunne virke upraktiske og påvirke opplevelsen av sted og arkitektur på en negativ måte. I slike tilfeller vil det være aktuelt å vurdere bruk av heis eller løftebrett. Det finnes mange typer heis og løftebrett, som kan tilpasses steder med svært forskjellige forutsetninger.

I kaldt og fuktig klima kan drift og vedlikehold av utendørsheiser være et problem. Dette kan løses ved å etablere trinnfri inngang ved en sidedør, med heis eller løftebrett umiddelbart innenfor døren. Løsningen er prinsipielt ikke like god som å komme inn samme dør utenfra, men leder brettet eller heisen inn i våpenhuset, kommer man likevel inn i kirkerommet gjennom samme dør.

Det er viktig at god belysning og informasjonsskilt med tekst og/eller symbol gjør det lett å finne inngangen.

Det er viktig å kunne orientere seg i kirkerommet uten å måtte bevege seg for mye rundt. Det er derfor en fordel om det allerede i våpenhuset finnes en plantegning som viser kirkens romfordeling, sitteplasser innrettet for bevegelseshemmede og eventuelle andre tilpasninger, og hvor man finner toalett.

Generelt god belysning er en forutsetning for synshemmede. Fargekontraster, kirkerommets benkerader, samt tepper og løpere av god kvalitet fungere ofte som ledelinjer for blinde og svaksynte.

Godt vedlikehold og renhold er vesentlig. Regelmessig vedlikehold forebygger ikke bare fukt- og råteskader, men renhold med parfymenøytrale produkter bidrar også til et godt inneklima.

Under seremonier er det viktig at teknisk utstyr, som mikrofon eller teleslynge er testet, påsatt og i bruk. Prekener og opplesninger må formidles med god stemmebruk, fra en plass i kirkerommet som er synlig for de fleste. Salmebøker med stor skrift bør være tilgjengelig. Salmer som skal synges, kan også vurderes vist på skjerm med stor skrift, men skjerm vil ikke alltid kunne leses av svaksynte. For mange vil det også være nyttig å vite på forhånd hvilke salmer som skal synges.

Terskler

For alle som er avhengig av hjul for å komme seg rundt, kan terskler være en utfordring. De fleste eldre kirker har terskler mellom rommene som ikke kan fjernes. I tillegg til at tersklene ofte er en del av konstruksjonen som holder dørrammen sammen, er de gjerne en viktig del av en verneverdig dør.

Plassering i kirkerommet

Det er ikke likegyldig hvor i rommet man sitter. Noen plasser gir bedre innsyn til koret, noen er mer diskrete, noen plasser har akustiske fordeler og noen plasser brukes sjelden når kirken ikke er full.

Det vil alltid være en diskusjon om det er best å ha benker eller stoler i kirken. Stoler gir større fleksibilitet fordi de lettere kan flyttes og tilpasses ulik bruk av kirkerommet. Men for mange, ikke minst blinde og svaksynte, er nettopp forutsigbarhet og fasthet i møbleringen en stor fordel. For blinde og svaksynte har benkevanger en tilleggsfunksjon som ledelinje. Ved evakuering gir benker eller stoler festet til hverandre en større sikkerhet.

Benker 

Faste benker skaper ofte problemer for de som er avhengig av barnevogn, rullestol, gåstol eller rullator. Den som ikke kommer inn i benkeradene blir ofte sittende «på utstilling» i midtgangen, og får en opplevelse av å være utenfor fellesskapet. En rullestol plassert i midtgangen blir dessuten lett i veien for bevegelsene i kirkerommet, og er en hindring ved rømming.

I forsøket på å tilrettelegge for sitteplasser for alle, er det viktig å skape rom for bevegelseshemmede som passer med forskjellige handlinger og arkitektoniske punkter i rommet. Ved en begravelse er det vanlig at de pårørende sitter i de fremste radene, mens benkeradene litt lengre bak i rommet ofte blir mer brukt under en vanlig gudstjeneste.

Hovedmålet bør være at alle skal kunne sitte i benkeraden der andre sitter. Når man skal gjøre endringer i benkeradene, er det viktig å «lese» rommets bruk, arkitektoniske utforming og historiske utvikling. Visuelt er det bedre å korte av en benk nær en søyle eller annet som allerede bryter opp, enn i områder med ens karakter. Noen kirker har hatt en vedovn som bryter opp rytmen.

Noen middelalderkirker, og mange kirker bygget på siste halvdel av 1900-tallet, har stoler og ikke benker. I disse tilfellene er det viktig å sette stolradene opp på en slik måte at de også kan romme rullestoler.

Det gjelder også å opprettholde mest mulig av symmetrien i rommet. Dette gjør man ved å foreta samme endring på hver side av midtgangen.

Tilgang til koret

De fleste kirkers kor ligger litt høyere enn kirkegulvet av åpenbare grunner. Det skal være lettere å følge med. Høydeforskjellen varierer mye, og dermed også utfordringene med å komme opp i koret når det er nødvendig. Ved de fleste dåpshandlinger, konfirmasjoner, nattverder og bryllup er det en forutsetning at deltagerne kommer opp i koret. I mange tilfeller kan disse handlingene flyttes ned i kirkerommet, foran kortrappen. Andre ganger lar ikke det seg gjøre.

Et enkelt, men stødig rekkverk plassert i kortrappen vil bedre forholdne for mange. Andre igjen har behov for en rampe eller heis. Løse ramper må være faste og stabile, men bør bare fungere som en nødløsning. Skinner er ikke å anbefale, siden de er vanskelig å få stabile og lettere kan føre til uhell.

Ramper må tilpasses hver enkelt kirke fordi forholdene i kirkene er så forskjellige. Her viser vi noen forskjellige løsninger.

Markering av trapper

Trappenesen på hvert trinn bør få en kontrast slik at alle forstår hvor trappen og trinnene begynner. Det er kontrasten som er viktig, ikke materialbruken. Noen steder legger man inn sylindere som fremstår som runde punkter. Andre steder bruker man en heltrukken linje.

Toaletter

Å finne plass til og å bygge toalett i et historisk bygg kan by på utfordringer. I mange slike kirker blir løsningen å ta areal fra våpenhus, trappeoppganger, bøttekott, lagre eller tekniske rom. Målet må være at toalettet plasseres i rimelig nærhet til fellesarealer og helst nær inngangen. I tillegg bør toalettet dimensjoneres for rullestol, og slik være tilgjengelig for alle. Det betyr spesifikke krav til manøvreringsrom, høyde på og betjening av vask med mere.

Ved å være bevisst på toalettets utforming, materiale og farger, skaper man ikke bare et «servicerom», men også et presentabelt rom, og et rom som er lettere å vedlikeholde, holde rent og å orientere seg i. Både utenfor og inne i toalettet bør det være lett synlig og forståelig informasjon, gjerne i form av enkle symboler.